"Det var merkelig", sa Ole Brumm. "Jeg mistet konglen på den andre siden av broen, og nå kommer den frem på denne siden. Jeg lurer på om også en annen kongle vil gjøre det." Og han gikk for å hente flere furukongler.
Det ville den. Det ville de alle sammen. Og så prøvde han å slippe to på en gang, og lente seg ut for å se hvilken som kom først, og det var det en av dem som gjorde. Men siden konglene var nøyaktig like store, kunne han ikke vite om det var den han ville skulle vinne som vant, eller den andre. Så neste gang passet han på å slippe en stor og en liten. Og den store kom frem først, og det var akkurat det han hadde tenkt, og den minste kom sist, og det var akkurat som han hadde tenkt det også - og derfor hadde han vunnet to ganger. Da han gikk hjem for å drikke te, hadde han vunnet seksogtredve ganger og tapt åtteogtyve, noe som betydde at han var - at han hadde - vel du trekker åtteogtyve fra seksogtredve - og sånn var det det var. I stedet for omvendt.
Og dette var begynnelsen på den leken som heter Brummpinner, den leken som Brumm fant opp og som han og vennene hans lekte her i utkanten av Skogen. Men siden brukte de pinner i stedet for furukongler, for de er lettere å sette merke på.